Optimist, ja visst - Frans-Jan W. Parmentier

2020 er et drittår og ingenting synes å gå bra i verden. Pandemien, Donald Trumps kaos og på toppen av det hele – klimaforandringer som blir stadig verre. Den siste sommeren var den varmeste som har blitt målt noensinne på vår side av kloden. Australia, California og Sibir ble herjet av gigantiske skogbranner, og den pågående orkansesongen er på god vei til å nå en absolutt rekord med 25 stormer så langt. I all denne elendigheten er det vanskelig å se lysglimt, å tro på at det kommer til å bli bra en gang. Likevel vil jeg gjøre et forsøk.

Til å begynne: Utslippene av CO₂ vil gå kraftig ned i år, noe som bare har skjedd to ganger tidligere de siste 25 årene. Dette skyldes selvfølgelig koronakrisa, men det finnes tegn til at en strukturell endring virkelig er i emning. En av dem er at vi endelig ser slutten for kull, det mest forurensende av de tre fossile drivstoffene (kull, olje og gass).

I år ble flere kullfyrte kraftverk stengt enn det ble åpnet nye på verdensbasis. Flest ble stengt i EU og Storbritannia. EU har gjort klima til en spydspiss i politikken sin, og i Storbritannia kunngjorde Boris Johnson denne uka at alle husholdninger i landet fra 2030 bare bør bli forsynt med strøm fra havvind.

Selv i USA er kull på vei ut, til tross for at Trump lovet velgerne sine noe annet. Siden 2007 har CO₂-utslippene fra kull blitt halvert, og i fjor gikk de ned med 15 prosent. Dette er mulig på grunn av god gammeldags kapitalisme: sol- og vindenergi er nå billigere enn strøm som kommer fra kullfyrte elkraftverk. Dette gjør at CO₂-utslippene fra USA har gått ned i årevis, og at de nå bare ligger litt over nivået fra 1990.

Men den aller siste spikeren i kullkista kom for to uker siden, på det årlige møtet i FNs generalforsamling. Helt uventet annonserte Xi Jinping der at Kina vil bli klimanøytral i løpet av 40 år, og at utslippene vil nå toppen i inneværende tiår. Kina er verdens største forbruker av kull, og landet står for nesten 30 prosent av de globale CO₂-utslippene. Hvis Kina satser stort på fornybar energi, har det potensial til å bli en skikkelig «game changer». Impulsen som landet kan gi til fornybar, betyr at også olje og gass på sikt må gi tapt.

Faktisk er det ikke umulig at olje allerede har begynt på nedoverbakken. BP lanserte nylig en rapport som viste at ved et «business as usual»-scenario vil oljeforbruket riktignok gå opp igjen etter koronakrisa, men det vil ikke nå nivået fra 2019, og om fem år vil det gå nedover igjen. Med andre ord: olje har kanskje nådd toppen allerede. Det er jo overraskende takter fra et oljeselskap som i fjor spådde at dette ville skje først om cirka 15 år. Dessuten forventer de at etterspørselen etter olje, med vellykket klimapolitikk, kan være halvert innen 20 år. Skrifta på veggen burde være tydelig for oljeselskap som fortsatt tror de kan tjene seg rik ved å lete etter og åpne opp nye oljefelt (Equinor, vi ser på deg).

Naturgass gir dessverre fortsatt grunn til bekymring. Oljeselskap har solgt dette inn – med hell – som et overgangsdrivstoff på vei til en grønnere framtid, fordi det slipper ut mindre CO₂ når det brennes. Men naturgass er egentlig bare det samme som metan, en drivhusgass som er 25 ganger sterkere enn CO₂. Gammel, lekk infrastruktur er et stort problem og gjør at metan kan slippe ut direkte i atmosfæren. La det være klart: gass er ikke et steg i riktig retning, men bare det samme fossile problemet i nye klær.

Tusenkronersspørsmålet er selvsagt om endringene vil gå raskt nok til å holde oppvarmingen under 1,5 eller to grader. Så langt er vi dessverre ikke. Xi Jinpings viktige beskjed hadde ikke med en eneste detalj om hvordan målet skal nås. Dessuten vil han fortsatt la utslippene stige de neste årene. Utslippene i EU og USA går ned, men bare litt og litt, mens vi nå faktisk trenger utslippskutt på størrelse med dem forårsaket av koronakrisa, hvert eneste år. Denne uka ble det kjent at Norge uten nye klimatiltak vil ha kuttet utslippene med bare 21 prosent fra 1990 til 2030, mens målet er minst 50 prosent. Tankene går til Titanic: Da man så isfjellet, prøvde man å styre vekk, men skipet viste seg å være for tungt og katastrofen uavvendelig.

Du forstår: det er vanskelig å skrive en spalte bare med gode nyheter om klimaet. Likevel er jeg en optimist – slik det ble definert av den nederlandske historikeren Johan Huizinga på 1930-tallet: «Optimist kaller jeg ikke ham, som ved de mest truende tegnene på forfall og fordervelse lett roper ut: kom an, det er da ikke så ille! Det kommer til å ordne seg alt sammen! Optimist kaller jeg ham, som også der en vei mot det bedre nesten er usynlig, likevel ikke lar alt håp fare.»