Flytende jord - Frans-Jan W. Parmentier

Natt til 30. desember ble bunnen under et boligfelt i Ask i Gjerdrum kommune plutselig ustabil. Mennesker, dyr og hus ble dratt med hundrevis av meter i jordraset, og ti mennesker er antatt omkommet (sju er bekreftet omkommet, tre er fortsatt savnet, red.anm.). Denne forferdelige katastrofen reiser mange spørsmål. Hva skyldtes raset? Hvorfor ble det bygget boliger i et kjent risikoområde? Og må vi bekymre oss for at dette vil skje oftere i framtida, kanskje på grunn av klimaendringer?

La oss se på den underliggende årsaken først, for denne typen skred er et merkverdig fenomen. Det var nemlig ikke et «vanlig» jordskred, men et kvikkleireskred. Kvikkleire er en type leire som finnes i områder som under den siste istida var dekket av innlandsis, som Russland, Canada og her i Skandinavia. Disse iskappene, som var over en kilometer tykke, presset jordbunnen så dypt ned at den havnet under havnivå.

Da iskappene smeltet, tok havet plassen deres, og tjukke lag med leire ble avsatt på den nye havbunnen. Samtidig ble ikke jorda lenger presset nedover under iskappenes vekt og begynte sakte, men sikkert å sprette tilbake. Dette er en svært langsom prosess, men til slutt reiste landet seg fra havet og leirebunnen ble liggende opp i dagen. Dette skjedde også ved Gjerdrum.

Denne historien ga jorda spesielle egenskaper, for leiren ble avsatt i havvann og det er viktig for å holde den sammen. Leirepartikler har en negativ elektrisk ladning, som får dem til å frastøte hverandre. Havvann, på sin side, inneholder mye salt, som består av både positive og negative deler. De positive delene klistrer seg til leiren og nøytraliserer den elektriske ladningen. På denne måten funker saltet som en slags lim mellom leirepartiklene.

Problemet oppstår når bunnen ikke er salt lenger. Årtusener av regn og grunnvannsstrømninger har sakte, men sikkert skyllet saltet ut av jorden og svekket limet som holdt den sammen. Samtidig har det formet seg en vanlig bunn oppå leiren, som bidrar til å stabilisere, men også skjuler faren. Ofte er man ikke sikker på at det finnes kvikkleire et sted før man har boret i jorda. I seg selv er ikke dette noe problem. Så lenge ikke bunnen forstyrres, er alt vel. Men bunnen kan bli ustabil på grunn av for eksempel jordskjelv eller vedvarende regn.

Desember var en usedvanlig grå og våt måned på Østlandet. Vedvarende regn vil kunne bli nevnt som en faktor når Gjerdrum-skredet utforskes, fordi det forsterker erosjon: at bekker graver i landskapet. Når det regner så mye, kan bunnen dessuten bli så mettet med vann at det ikke kan gå noe annet sted enn inn i leiren. Leirepartiklene kan miste sammenhengen og flyte i grunnvannet, der de frastøter hverandre. Det som skjer da, er at leiren oppfører seg som en flytende suppe, som lett kan bevege på seg. Men årsaken til katastrofen i Gjerdrum er ikke slått fast, og det vil ta lang tid før vi får svar om hva som egentlig skjedde.

Kvikkleireskred er for øvrig relativt vanlige. For et halvt år siden skjedde et storskred ved Alta, der en rekke hytter ble dratt ut i fjorden, heldigvis uten at noen ble skadet. En video tatt opp av et vitne viser at skredet skjedde i løpet av minutter. Større katastrofer har også skjedd, for eksempel i 1977 i den svenske landsbyen Tuve, der ni mennesker ble drept og 67 hus ødelagt. Her ble vedvarende regn identifisert som en av årsakene.

Hvis mye regn kan føre til slike katastrofer, er det logisk å spørre seg om de vil skje oftere på grunn av klimaendringer. Det er spådd at vi vil få mer regn, og at dette kan føre til flere skred virker sannsynlig.

Men det blir for lett å bare legge skylda på klimaet. Kvikkleireskred er en risiko vi vet om, og det var kjent at det ulykksalige boligfeltet i Ask hadde kvikkleire i høyeste risikoklassen. En lokal hydrolog hadde advart om faren. Likevel ble det bygget ut. Gjerdrum kommune hevder å ha fulgt alle reglene og søkte råd hos de riktige instansene. Likevel: burde ikke man ha visst bedre? Kanskje slike beslutninger blir for komplekse til å overlate til lokale myndigheter, som ofte mangler fagkompetanse.

Regjeringen vil nå endre reglene for bygging på kvikkleire. For meg virker dette ikke bare for seint, men også for lite. De byggtekniske utfordringene vi står overfor er større enn kvikkleire. For eksempel: Hvor kan vi trygt bygge langs elver hvis klimaendringene gir mer regn og det blir flere flommer? Vi trenger en klar nasjonal plan for boligbygging som identifiserer risikoene fra hele spekteret av mulige naturkatastrofer, for å kunne bygge på trygg grunn.