Trumps klima - Frans-Jan W. Parmentier

Mens alle verdens land nettopp hadde samlet seg i Marrakech for å snakke om gjennomføringen av Parisavtalen, kom nyheten om at Donald Trump hadde blitt valgt til USAs president. Klimaendringer tror han ikke på; det er en konspirasjon fra kineserne, mener han. Er Parisavtalen, to uker etter den trådte i kraft, allerede mislykket?

Det går an å argumentere for at det ikke vil bli en katastrofe. I denne avisa mandag påpekte Steinar Andresen med rette at det ikke er så enkelt å trekke seg ut av internasjonale samarbeidsavtaler, og at de økonomiske realitetene gjør det usannsynlig at Trump vil kunne redde kullindustrien, som han har lovet.

I utgangspunktet håper også jeg at det ikke blir så ille likevel. Men om valgkampen har vist oss noe, så er det at man ikke skal undervurdere faren Trump utgjør. Det er nettopp det de andre republikanske kandidatene, og mediene, gjorde i primærvalget: De trodde at hans kandidatur var en vits. At han bare gjorde det for å få medieoppmerksomhet. Og at hvis han faktisk skulle ønske å bli president, så ville han nok skyve mot sentrum i hovedvalget. Men det skjedde ikke. Og som president vil han heller ikke gjøre det.

Når det gjelder intensjonene hans rundt klimaet, trenger du ikke se lenger enn til de menneskene han nå omringer seg med for å vite at vi bør forvente det verste. Trumps running mate Mike Pence kalte klimaendringer en myte i 2001, fordi jorda ifølge ham var varmere 50 år tidligere. Dessverre er slike bisarre forvridninger av fakta ikke fremmed for den nye visepresidenten: Samme år skrev han også at røyking ikke er dødelig.

I tillegg har Trump ansatt klimafornekteren Myron Ebell til å lede omstillingen til miljødirektoratet EPA. Direktoratet kommer til å underkastes nykkene til en mann som for ti år siden i Forbes Magazine hevdet at klimaendringer, om de i det hele tatt eksisterte, ikke ville være noe problem. Flere hetebølger ville ifølge Ebell bare være dødelig for folk som snart skulle dø uansett. Og ingen ville lide noe overlast, om bare alle skaffet seg airconditioning.

Intensjonen til Trump og hans folk er altså glassklare. I stedet for å investere i sol-, vind- og vannenergi, vil de hente opp all olje, gass og kull i USA for å skape jobber og bli energiuavhengig. Ironien er at mange nye jobber skapes nettopp i fornybar energi, og at den allerede er billigere enn kull. Med andre ord: Hvis Trump faktisk vil kombinere energiuavhengighet med jobbvekst, på den mest kostnadseffektive måten, så burde han omfavne den grønne energirevolusjonen, ikke stanse den.

Men virkeligheten spiller ikke noen rolle i Trumpland. Alt handler om bildet som skapes. Selv om Parisavtalen ikke er bindende – den nye regjeringen kunne bare ignorert den – vil de vise symbolsk handling.

Det er svært sannsynlig at USA vil forlate FNs klimakonvensjon, som en kilde nær Trump avslørte overfor Reuters denne uka.

Det kan høres rart ut, men at USA trekker seg fra klimaavtalen er ikke engang et veldig dårlig scenario. Da George W. Bush ikke gjorde det, ble det åtte år med motarbeiding fra USA, som førte til at ingen framskritt ble gjort. Det var tid vi ikke hadde råd til å miste. Såfremt en exit fra USA ikke får andre land til å følge etter, kan resten av verden, uten Trump, sette opp farten for å løse klimaproblemene. USA står tross alt «bare» for 15 prosent av verdens utslipp. Det gir håp at det globale utslippet har økt lite i tre år på rad nå, til tross for sterk økonomisk vekst. Og det har mest å gjøre med store endringer i Kina, ikke i USA.

Selvsagt er klimapolitikken bare en av mange saker jeg er bekymret for etter en kampanje full av forkastelige utsagn og en hittil usett fornektelse av fakta. Sånn sett begynner jeg å forstå velgerne på den andre sida av det politiske spekteret bedre, hvordan de hadde det for åtte år siden.

Den gangen befant jeg meg i en taxi i Fairbanks, Alaska, etter noen ukers feltarbeid der vi målte metanutslipp fra innsjøer på tundraen. Obama hadde akkurat blitt valgt til president, og taxisjåføren var livredd for hva framtida skulle bringe. «Dødspanel» som skulle få bestemme hvem som ville få helsehjelp. Forbud mot å bære våpen. Sånne ting.

«Slapp av», sa jeg. «Han blir ikke veldig annerledes enn alle de andre presidentene». Sjåføren virket ikke overbevist, men det har nå blitt klart at hans verste frykter var ubegrunnede.

Dessverre gir ikke Trump meg noen grunn, nå som rollene er snudd om, til å si noe like beroligende denne gang.