Skyfri himmel - Frans-Jan W. Parmentier

Klassekampen, 13. april 2018
Shell og Equinor har sett lyset og hjelper oss gjennom klimakrisen. Eller?
Skyfri himmel
Hva er det som skjer med oljeselskapene? Vil de ikke selge olje mer? Rett før påsken presenterte Shell en visjon for hvordan verden i framtida vil kunne klare seg med lite eller ingen olje. For en måned siden kunngjorde Statoil at de ville fjerne ordet «olje» fra navnet sitt og fortsette som Equinor. I flere tiår har Shell og Statoil bare gjort klimaendringene verre. Nå er det disse selskapene som vil sørge for at vi når klimamålene fra Paris. I hvert fall hvis vi skal tro på salgspratet deres. Men stemmer det?
Shell presenterer i sitt «Sky scenario» faktisk en framtid hvor vårt forbruk av olje, gass og kull er redusert til et minimum, og hvor sol, vind og kjernekraft har tatt over. Men å redusere de fossile utslippene våre må også skje raskt nok. Grensen på to graders oppvarming forsvinner ut av syne hvis vi ikke innen få år når et vendepunkt, for mengden CO₂ vi kan slippe ut og fortsatt nå målet minker i høy fart. Spørsmålet er om Sky-scenarioet oppfyller dette.
Oljeselskapenes pr-prat om deres rolle i en oljefri framtid bør tas med en klype salt.
Glen Peters, forskningsdirektør ved Cicero senter for klimaforskning i Oslo, undersøkte dette ved å sammenligne Sky-scenarioet med ulike scenarioer fra IPCC der oppvarmingen holdes innenfor to grader. Shells visjon synes da å være realistisk: Den faller innenfor mange av IPCCs scenarioer hvor utslippene når en topp i nær framtid, for så å falle jevnt.
Men ser du på detaljene, er det noen tydelige forskjeller. Shell forventer at det globale energiforbruket vil øke betraktelig, mer enn i de fleste IPCC-modellene. Overraskende, men de tror at mye av den økte etterspørselen vil bli fanget opp av en uhørt vekst i solenergi – langt høyere enn det IPCC holder for mulig. Strategien til Shell synes klar: I en oljefri verden vil de satse på solcellepaneler, selv om tidligere forsøk på dette området ikke ble til noe.
Shells framtid bader i sollys i rapporten. Nettopp der ligger problemet: Denne framtida finnes kun på papiret. Scenarioene fra Shell, Statoil og til og med IPCC går ut fra storskala karbonfangst og -lagring (CCS). Håpet er at vi om noen tiår, ved hjelp av denne teknologien, vil kunne hente enorme mengder CO₂ fra atmosfæren og lagre den under bakken igjen – slik at vi for nå kan fortsette med å slippe ut mer. Problemet er at investeringene i CCS henger langt etter det som trengs. Når myndighetene, Statoil og Shell hevder at olja vil være nødvendig i flere tiår, så gambler de på at noen andre vil løse problemet med CCS for dem. Selv gjør de fremdeles for lite. I mellomtida fortsetter man med å slippe ut CO₂.
Dette forklarer hvorfor Shell spår at oljeforbruket vil holde seg rundt eller over det nåværende nivået de neste to tiårene. Statoil bruker lignende tall. Men dette er scenarioer der den globale temperaturen ikke øker med mer enn to grader; i Paris ble det avtalt at man skulle gjøre et seriøst forsøk på å holde økningen under 1,5 grad. Sky-scenarioet overskrider dette lett – selv med CCS.
Shells framtid bader i sollys. Men den framtida finnes kun på papiret
Shell prøver med andre ord å selge så mye olje som mulig, samtidig som de ved hjelp av smart markedsføring påstår at de holder seg innenfor rammene for «Paris». Den påstanden bør altså tas med en klype salt. Ikke nok med det: I forrige uke ble det kjent via den amerikanske nettsiden Climate Files at Shell allerede for 30 år siden internt innrømmet at de var medansvarlige for å forårsake klimaendringer. Med den kunnskapen er det desto verre at de, og Statoil, i flere tiår har fortsatt med å lete etter olje og gass, hente den opp og selge den med feit fortjeneste.
Vi må ikke glemme at fossile drivstoffer er kjernen i Shell og Statoils virksomhet. Den enorme omvendingen i energiforbruket som vi trenger så sårt, bør vi altså ikke forvente fra den sida. Særlig ikke så lenge de fortsatt leter etter mer olje og gass i Arktis. For at vi skal kunne tro det grønne snakket fra disse selskapene, bør de gå fra ord til handling: sette opp storskala karbonfangst og -lagring, og investere mer i sol og vind enn i nye oljefelt.
Den store risikoen for Shell og Statoil/Equinor er at toget allerede har gått. I EUs nye klimastrategi for 2050 er forventningene for grønn strøm justert mye. Hva skjedde? På de sju årene siden forrige rapport kom, har kostnadene for sol- og vindenergi alt gått ned mer enn det man trodde var mulig til 2050. Ulike scenarioer til tross, vil det grønne skiftet faktisk kunne skje raskere enn PR-avdelingene i oljeselskapene vil ha deg til å tro. Hvis energigigantene Shell og Statoil ikke regner med dette og går foran allerede nå, er risikoen at de i en oljefri framtid vil bli til irrelevante skygger fra fortida.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 13. april 2018. Oversatt av Carline Tromp.