Redd barna - Frans-Jan W. Parmentier

Klassekampen, 28. desember 2018
Kollektiv handling trengs mot klimakrisa. Er det på tide å ta på en grønn vest?
Redd barna
Redd klimaet, få færre barn! Denne anbefalingen ser jeg dukke opp innimellom, i avisa eller på sosiale medier, gjerne i form av en lekkert designet graf. Bare dropp å dusje kortere, å kvitte deg med bilen eller slutte å spise kjøtt: Ingen annen handling (eller rettere sagt, fravær av handling) vil få ned CO₂-utslippene dine like dramatisk som å få ett mindre barn. Men stemmer det? Er det virkelig det beste du personlig kan gjøre for å redde klimaet?
For meg føles dette intuitivt feil. Jeg vil tro at en grønnere framtid blir vanskeligere å få til dersom de mest miljøbevisste iblant oss slutter å få barn. Men heller ikke vitenskapelig sett er det mye bevis for at det funker. I studien som påsto dette, som kom i fjor, ble CO₂-utslippene per barn beregnet ikke bare ved å se på selve barnet, men også på hans eller hennes mulige barn og barnebarn. De anslåtte utslippene ble igjen hentet fra en tidligere studie som så på dette for en hel rekke land, inkludert utviklingsland.
I denne undersøkelsen, derimot, ble bare Japan, Russland og USA plukket ut, og u-landene ignorert. Siden USA uten konkurranse har de høyeste CO₂-utslippene per hode i verden, dytter det gjennomsnittet et godt stykke opp. Anbefalingen om å få ett mindre barn for å redde klimaet er altså basert på usannsynlig høye CO₂-utslipp generert av fiktive amerikanske etterkommere.
Over 9000 mennesker i Bangladesh har måttet flytte på grunn av elven Padmas vekst bare de siste fem årene. Her leker barn i Chalan Beel i Rajshahi-distriktet
Men selv om vi går med på ideen om at det å få barn skal vurderes på samme måte som å ta et fly til Bali, er det et langt mer grunnleggende spørsmål som er igjen: Kan du som enkeltperson i det hele tatt gjøre noe for å motvirke klimaendringer? Har det noe å si, i det store bildet, om du velger å leve et barnløst eller billøst liv?
For å være ærlig: Kampanjer som oppfordrer oss til å kildesortere avfall, kronikker som argumenterer for å spise mindre kjøtt eller nyhetssaker om følgene av klimaendringer vil bare få en del av befolkningen til å endre livsstilen sin. Hvert CO₂-molekyl som ikke haver i atmosfæren er rein gevinst, men problemet med klimaendringene har nå blitt såpass stort at bare kollektive endringer vil kunne løse det. Endringer som alle må være med på.
Det er en kolossal utfordring, for bærekraftige løsninger får ikke en ærlig sjanse. Nettsida carbonbrief.org avslørte nylig at Norge er verdensledende i å gi støtte til fossile drivstoffer, om lag 7000 kroner per person per år. På verdensbasis anslås det at subsidier til fossilindustrien påløper hundrevis av milliarder av dollar. Forurenseren betaler ikke. Tvert imot, de får penger på kjøpet. Hvis vi vil redde planeten, må dette systemet endres.
Forurenseren betaler ikke. Tvert imot, de får penger på kjøpet
Men hvordan? De gule vestene i Frankrike viste jo at majoriteten ikke vil ha klimatiltak? Men disse demonstrasjonene handlet først og fremst om sosial ulikhet, ikke om klimaet. Lørdag 9. desember, samtidig med en aksjon av de gule vestene, gikk titusenvis av mennesker ut i gatene i Paris og resten av Frankrike for å demonstrere for et bedre klima. Gule vester føyde seg til dem og demonstrerte skulder ved skulder. Men fordi det ikke ble voldelige opptøyer på klimademonstrasjonen, fikk den nesten ingen medieoppmerksomhet.
Problemet ligger ikke hos læreren i Peugeot-en sin, eller hos byggarbeideren i kassebilen som står ved siden av ham i køen på motorveien. Nei, de er fanget i et system som ikke gir dem noe valg, og de er lei av politikere som har gjort klima til noe som splitter, heller enn et problem som må løses ved å la de sterkeste skuldrene bære de tyngste børene.
Hvordan stoppe denne splittelsen og overbevise begge sider av det politiske spekteret om at systemet må endre? Ifølge klimaforsker Katharine Hayhoe er løsningen enkel: Snakk om det. Ikke ved å overøse andre med vitenskapelige fakta eller skryte av at du sykler til jobben, men ved å snakke om de tingene som er viktige for dem. Har de barn? Er de bekymret for klimaflyktninger? Har de lyst til å kunne gå på ski også i framtida? Snakk med naboene, kollegaer – og med den klimaskeptiske onkelen din – om håp og bekymringer for framtida som dere faktisk deler. En levelig planet er tross alt viktig for alle, uansett politisk overbevisning.
Individuelle handlinger betyr noe kun hvis de også ansporer andre til endring. Hvis de gule vestene har vist én ting, er det at når nok mennesker ber om forandring, så er selv den staeste regjeringsleder nødt til å endre politikken. På tide å ta på en grønn vest?
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 28. desember 2018. Oversatt av Carline Tromp.