Modellplaneten - Frans-Jan W. Parmentier

Se for deg at i morgen har utslippene av fossile drivstoffer plutselig gått ned til null. At alle biler i verden på magisk vis har blitt elektriske, at vi bare henter strøm fra sol, vind og vann, og at pipene på alle fabrikker fanger opp CO₂-en for å lagre den under jorda. Er planeten da reddet?

Hvis svaret er ja, så kommer redningen i tolvte time, for nylig beskrev IPCC i en rapport hvor mye skade som allerede er skjedd: Verdenshavene er varmet opp og forsuret, havnivået stiger, isbreer og landis er trukket tilbake og havis er i ferd med å forsvinne. I tillegg er det uklart hvor mye drivhusgass som fortsatt kan slippe ut ved tining av permafrosten – Arktis’ frosne bunn.

Flere iskalde fakta: nullutslipp betyr ikke at klimaproblemene er over ved et trylleslag. Konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren er unaturlig høy, og det vil ta flere århundrer før det overskuddet er tatt opp igjen. Den globale oppvarmingen vil altså være med oss foreløpig – med mindre vi aktivt begynner å hente CO₂ fra lufta.

Dette vet vi på grunn av klimamodeller. Hvis vi ser tilbake til de første varslene om klimaendring som IPCC kom med for 30 år siden, så stemmer de ganske godt overens med temperaturøkningen vi har sett etterpå. Det er litt av en prestasjon, for modellene de brukte da, var ganske enkle i sin utforming.

Det solide utgangspunktet har stadig blitt utbedret – ved å legge til ny kunnskap om hvordan planeten fungerer, og ved å bruke kraftigere datamaskiner. Derfor kan vi blant annet forutse hvordan nedbøren kommer til å endre seg i framtida, hvordan tregrensen flytter seg oppover i fjellene når det blir varmere og om vi fortsatt vil ha snø om vinteren. Men der modellene er gode på å forutse de store linjene når det gjelder klimaendringene, er de mindre tilspisset til spørsmål der detaljene er viktige – som tapet av biomangfold verden over.

Klimamodeller opererer nemlig ikke med arter som kastanjetrær, blåbær eller smørblomst. For å holde beregningene smidige, blir naturen modellert i form av om lag et dusin matematiske framstillinger av plantetyper: Bartrær, løvtrær, busker og gress, fordelt etter klimasoner. En fjelleng med fargerike blomster, summende insekter og kvitrende fugler? I modellen ser den ut som en fotballbane: et horisontalt felt med én type gress.

Er det et problem? Ikke hvis man bruker modellene til det de er laget for: å simulere endringene i klimaet vårt. Det er de gode til, selv med en forenklet form av virkeligheten. Eller som det ofte sies i fagfeltet mitt: «Alle modeller er feil, men noen av dem er nyttige».

Forskere er vel bevisste på dette: Vi vet at vi må være forsiktige med å sette likhetstegn mellom det som ser logisk ut i en modell, og det som er den beste løsningen i den virkelige verden. Dessverre går det ofte galt i klimadebatten, når nyansene forsvinner og politikere tror at mindre CO₂ er den eneste målestokken for en bedre planet. Men å minske CO₂-utslippene er ingen garanti for at tapet av biodiversitet stopper. Noen ganger blir det faktisk verre.

Den internasjonale luftfartsorganisasjonen (ICAO) annonserte forrige uke at luftfarten i 2050 må være nesten fullstendig basert på biodrivstoff. Det høres lovende ut, helt til du innser hvor dette biodrivstoffet må komme fra. Den ekstra landbruksjorda som trengs vil høyst sannsynlig føre til at økosystemer blir ødelagt og dyrearter dør ut.

Et annet godt eksempel er vindkraftdebatten i Norge: Vindmøllene trengs for å møte etterspørselen etter ren energi, men i praksis blir fjellandskap skamfert når det bygges tilførselsveier og vindbladene utgjør en dødelig trussel mot fugler. Til syvende og sist er en megawatt CO₂-nøytral energi langt lettere å få inn i et excelark enn verdien av et lite stykke natur. Det hele minner meg om anbudsutsettelse, som med luftambulansen eller sporveien, som visstnok dreier seg om kvalitet – men der det alltid er kostnaden som avgjør til sist.

Stiller vi de riktige spørsmålene, kan modeller vise oss veien ut av klimakrisen. Men hvis vi måler suksess kun i form av CO₂-kutt, er ingen andre svar mulig. Da får vi lite effektive løsninger og uønskede bieffekter. Det ligger en oppgave for forskerne her: Vi må være flinkere til å opplyse om modellenes begrensninger. Men da ligger det også et ansvar hos politikerne om å høre bedre etter, ikke glemme det store bildet og mest av alt: ikke ha svarene klare på forhånd.