Tampen brenner - Frans-Jan W. Parmentier

Klassekampen, 24. juli 2020
Høyere utslipp fører til raskere oppvarming, som igjen gir høyere utslipp.
Tampen brenner
Har du fått nok av den våte, kjølige norske sommeren? Prøv en ferie i Sibir! Den avsidesliggende bygda Verkhoyansk har hittil vært mest kjent for å være det kaldeste bebodde stedet i verden, fordi det har vært målt 67,8 minusgrader der en gang. Men det var for 128 år siden. I juni i år ble det 38 varmegrader, en ny rekord nord for polarsirkelen.
Kanskje visste du ikke at det kan bli ganske varmt i Sibir om sommeren. Det visste jeg ikke heller, før jeg selv erfarte det. En gang fikk jeg nesten solstikk under den tradisjonsrike feiringen av Yhyakh, midsommerfestivalen til Sakha-folket i Jakutsk. Jeg har også opplevd temperaturer på oppimot 30 grader på tundraen nordøst i Sibir, ikke langt fra Nordishavet – mens jeg sto med føttene i en iskald vanndam, på toppen av tinende permafrost.Litt varme er altså ikke uvanlig der oppe, men dette året er annerledes.
Den 35.000 år gamle mammuten Yuka ble godt bevart i permafrosten i Sibir. Jo mer permafrosten tiner, jo mer klimagasser fra plante- og dyremateriale frosset i den vil slippes ut, skriver forfatteren. Her fra utstillling av Yuka i Tokyo, Japan i 2013.
Siden januar har brorparten av Sibir vært tre til sju grader varmere enn vanlig. Et så stort temperaturavvik over en så lang periode er såpass unormal at en gruppe klimaforskere har beregnet at det hadde vært nær umulig, om ikke vi hadde forurenset atmosfæren med drivhusgasser. Dette er bekymringsfullt. Oppvarmingen av jorda, oppildnet av mennesker, kan føre til at vippepunkter i klimaet blir overskredet. Jeg nevnte permafrost: jord som er frosset på permanent basis – noen steder i tusenvis av år. Mesteparten befinner seg i Sibir. I den frosne jorda finnes mye karbon, som særlig kommer fra gamle, godt bevarte plante- og dyrerester. Så godt at man faktisk finner mammuter i permafrosten som fortsatt har hele pelsen sin.
Hvis permafrosten tiner, begynner alt dette biologiske materialet å råtne, noe som slipper fri CO₂ eller den enda sterkere drivhusgassen metan. Det fører til en selvforsterkende effekt: overskuddet av drivhusgasser i atmosfæren fører til oppvarming, som gjør at permafrosten tiner og det slippes ut enda flere drivhusgasser, som igjen fører til mer oppvarming, og så videre.
Men det er ikke alt. Oppå den tinende permafrosten står vidstrakte skoger: den sibiriske taigaen. På grunn av varmen og langvarig tørke har det brutt ut hundrevis av skogbranner. Målinger fra Esa viser at de bare i juni slapp ut om lag 56 megatonn CO₂. Det er noen megatonn flere enn det vi slipper ut i Norge over et helt år. Mye av denne CO₂-en fanges igjen når skogen vokser tilbake, men fram til da vil den svartsvidde skogbunnen absorbere langt mer sollys enn vanlig, noe som varmer opp bunnen mer og kan tine den underliggende permafrosten raskere. Igjen, en selvforsterkende effekt.
Siden januar har Sibir vært tre til sju grader varmere enn vanlig
Den brennende skogen slipper også ut mye sot. Når dette faller ned på snø og havis, blir den mørkere og smelter raskere. Og det var allerede så lite havis, på grunn av varmen – tirsdag 14. juli smeltet 187.000 kvadratkilometer havis i løpet av én dag. Det er mer enn halvparten av Norges areal. Det kan godt hende at isen når et historisk dybdepunkt i september.
Når havisen smelter, har det ikke bare direkte følger for livet i Nordishavet, som isbjørn, sel, fisker og alger, men også på klimaet. Havisen reflekterer mye sollys mens vannet tar opp mye stråling. Vannet varmer da opp og om høsten tar det lengre tid før det fryser til. Temperaturene i landområdene rundt forblir også høyere, som gjør at snøen uteblir og jorda fryser igjen saktere. På den måten kan ett vippepunkt – havisens forsvinning – sette fart mot et annet vippepunkt, som utslippene av drivhusgasser fra permafrost.
Alle disse eksemplene er fra Arktis, men det finnes mange flere vippepunkter i verden, som en endring i Golfstrømmen, ødeleggelsene i Amazonas og havstiging på grunn av smeltende isbreer og landisen på Grønland og Antarktis. Alle har til felles at de kan ha store følger, men at det er usikkert når og hvor sterk de slår til, eller hvordan de påvirker hverandre.
Koronakrisa har vist at myndigheter, konfrontert med store usikkerheter, likevel klarer å treffe strenge tiltak. Med utgangspunktet i føre var-prinsippet ble risikoer knyttet til det nye, ukjente viruset minsket så godt det lot seg gjøre. Men i klimakrisa handler regjeringer på motsatt måte: Det ser ut til å være et mål i seg selv å slippe ut så mye CO₂ som mulig mens man håper på at vippepunktet ikke overskrides – selv om man ikke vet hvor grensa går. Sykdomssymptomene til Sibir er slik sett en alvorlig advarsel: det er på høy tid å kurere pasienten, heller enn med vitende og vilje gjøre ham sjukere.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 24. juli 2020. Oversatt av Carline Tromp.