Tre iskapper - Frans-Jan W. Parmentier

Mens det i Death Valley ble målt temperaturer på 54,5 varmegrader – muligens en ny verdensrekord – kom nyheten om at iskappen på Grønland ikke står til å redde, selv om vi stanser klimaendringene. Studien ble blant annet omtalt på NRK 19. august. Iskappen på Grønland inneholder nok vann til å la havnivået stige med sju meter. Er lavtliggende land som Nederland, Bangladesh og øystatene i Stillehavet nå fortapt? Og vil vannet også renne inn i Oslo sentrum?

Hvis vi ser nærmere på studien, viser det seg å være langt fra sikkert, selv om trenden ikke ser bra ut. Grønland er den avgjort største kilden til smeltevann til verdenshavene: en femtedel av dagens havstiging på mer enn tre millimeter i året kommer fra smeltende breer og innlandsisen på Grønland. Det høres lite ut, men over tiår begynner det å balle på seg. Dessuten øker havstigningen raskt – i fjor smeltet det så mye Grønlandsis på bare to måneders tid, at det fikk havet til å stige med to millimeter. Også tidlig på 2000-tallet skjøt smeltingen på Grønland fart, og det er dette den nye studien har undersøkt.

Hvis du vil vite hvor fort isen på Grønland minker, må du finne ut av tre ting: Hvor mye snø som faller på iskappen, hvor mye vann som renner fra den, og hvor fort isbreene ved kysten kalver. Forskerne bak studien så hovedsakelig på det siste og så at isstrømmen fra breene hadde økt trinnvis på tidlig 2000-tall. De konkluderte med at den hadde nådd et nytt, raskere nivå: Selv om de to andre faktorene, snøfall og smeltingen av iskappen, ville gå tilbake til nivået på 1980-tallet, ville Grønland fortsette å miste is på grunn av isbreenes økte tempo.

Men fullt så enkelt er det ikke. For med en gang breene på Grønland trekker seg lenger innover i landet, mister bunnen kontakt med relativt varmt vann i fjordene, og det vil ikke lenger kalves isfjell fra den. Da handler regnestykket bare om mengden snø som faller, og hvor mye vann som renner fra iskappen. Hvis isbreene slutter å kalve, så vil det ta flere århundrer, om ikke et årtusen, før den rundt to kilometer tjukke iskappen er smeltet helt bort.

For øvrig så ikke studien på en slik framtidig utvikling i det hele tatt. Forskerne hadde bare beregnet istapet de siste tiårene. Påstanden om at isen på Grønland har nådd et vippepunkt – et «point of no return» – fantes bare i overskriften til en overivrig pressemelding – ikke i den vitenskapelige artikkelen.

Det er altså for tidlig å slå fast at Grønlandsisen ugjenkallelig vil gå tapt. Med en vellykket klimapolitikk er det ikke utenkelig at iskappen på sikt oppnår en ny likevekt. Men hvis dette er en prosess som utspiller seg over flere århundrer, er det kanskje mindre relevant for oss å vite hvorvidt hele iskappen kommer til å forsvinne, enn hvor mye havnivået kommer til å stige de kommende tiårene. For Norges del nyter vi, overraskende nok, godt av forsvinningen av en annen iskappe.

I den siste istid, for mer enn 10.000 år siden, lå et tjukt isdekke over Skandinavia, akkurat som det som dekker Grønland. Vekta av kilometertykk is var nok til å presse jordbunnen dypt ned, og etter at isen forsvant, kom den sakte opp igjen. Denne effekten, kalt postglasial landheving, går sakte – over flere årtusen. Det foregår faktisk fortsatt, med noen millimeter hvert år. Det betyr at jorda i Oslo – enn så lenge – stiger raskere enn havnivået. Flaks.

Langs kysten, i byer som Bergen og Kristiansand, går ikke landhevingen like fort, men heller ikke der trenger man å bekymre seg så mye for Grønland. Havet stiger ikke like mye overalt. Flere hundre gigatonn is forsvinner årlig fra iskappen på Grønland; såpass mye masse at det lokalt svekker tyngdekrafta. Det gjør at mindre havvann trekkes inn rundt Grønland, mens den sterkeste havstigningen, på grunn av alt smeltevannet, skjer på andre siden av kloden: i Stillehavet og Sørishavet.

Hvis du nå tror at vi slapp billig unna, må jeg dessverre skuffe deg. For der nede på andre siden av kloden finnes det en tredje iskappe: den som dekker Antarktis. Den inneholder nok is til å øke havnivået med vel 60 meter – og endringen i tyngdekrafta vil her gå i vår disfavør. Dessuten er det høyst usikkert hvor stabil iskappen på Vest-Antarkis kommer til å forbli dette århundret, noe som gjør at dagens spådommer om havstiging kan være sterkt underdrevne.

Én ting er uansett sikkert: så lenge den globale oppvarmingen fortsetter, kommer mer is til å smelte. Klarer vi å stoppe det, eller har vi tatt oss vann over hodet?