Negativ tenkning - Frans-Jan W. Parmentier

På tirsdag kom det internasjonale energibyrået (IEA) med en bombe av en rapport. Den tok til orde for at vi umiddelbart må stanse all ny utvinning av olje- og gassfelt for å begrense klodens oppvarming til 1,5 grader. Dessuten spådde IEA en eksplosiv vekst i sol- og vindenergi, som vil gjøre det mulig for rike land å kutte utslippene fra strømproduksjon til null alt i 2035. Hva fører dette energiskiftet til, i tillegg til et bedre klima? Økonomisk vekst, millioner av nye jobber og at vi unngår cirka to millioner dødsfall på grunn av luftforurensning.

Hvis du ikke forstår hvor stort dette er ennå: IEA er ikke en klubb av fanatiske klimaaktivister. Tvert imot. Byrået sprang ut av den første oljekrisa i 1974, for å sikre en stabil tilførsel av olje. Sjefen for denne organisasjonen, Fatih Birol, var fast inventar på Equinors høstkonferanser, der han så seint som i 2019 sa at etterspørselen etter olje ville forbli høy de neste 20 årene. Dessuten har IEA i tiår underkjent den eksponentielle veksten i fornybar energi. Helomvendingen denne uka er med andre ord intet mindre enn historisk.

IEA var altså drivkraften bak myten om at vi kommer til å være avhengige av olje og gass i flere tiår til. Den tenkningen er såpass inngrodd i politiske partier som Arbeiderpartiet og Høyre, at de angstbitersk forsvarte sin oljepolitikk i møte med denne, for dem, uheldige rapporten. Aps Espen Barth Eide uttalte umiddelbart at stopp i oljeletingen ikke er på tale. Det ser heller ikke ut til at regjeringen vil avlyse den forestående budrunden for nye oljefelt. Hvordan har de da tenkt å ta tak i klimaendringene?

Norges plan er basert på ideen om at CO₂-utslippene ikke bør være null i 2050, men netto-null. Det kan høres ut som det samme, men er det ikke. Netto-null betyr at i stedet for at vi skrur igjen krana og får utslippene ned til null, fortsetter vi som før og rydder opp rotet etterpå. Det innebærer å ta i bruk karbonfangst og -lagring (CCS) i gigantisk skala. Med denne teknikken fanger man CO₂ fra en forurensende kilde eller fra lufta, og sprøyter det inn i bakken.

CCS kan gjøres på flere måter. I prinsippet er det mulig å fange opp CO₂ direkte fra atmosfæren med filtre, men dette er foreløpig veldig kostbart. Det er billigere å dyrke store mengder planter for å brenne dem i et elkraftverk og fange utslippene. Siden planter henter CO₂ fra lufta gjennom fotosyntesen, betyr det at man kan få negative utslipp. Samtidig produseres det strøm som kan selges. Denne kombinasjonen av bioenergi og CCS, også kalt BECCS, ser altså ut som en vinn-vinn-løsning.

Så enkelt er det dessverre ikke. Vi befinner oss ikke bare midt i en klimakrise, men også i en artsmangfoldskrise. BECCS krever enorme landområder, og jo mer vi slipper ut nå, jo mer land trengs seinere. Det kan være snakk om et område på størrelse med India. Så kan vi kanskje redde klimaet, men sulten etter land vil gå på bekostning av naturen og komme i konflikt med matproduksjonen. Det finnes bærekraftige former for BECCS, for eksempel å brenne restavfall fra land- og skogbruk, men det vil ikke være nok til å la oss brenne olje og gass i flere tiår.

For øvrig finnes ikke CCS på kommersiell skala ennå. Derfor gikk regjeringen i desember foran med et godt eksempel ved å bevilge 16,8 milliarder til CO₂-fangst fra en sementfabrikk i Brevik og et gjenvinningsanlegg i Oslo. Dette er smart bruk av CCS som fanger utslippene ved kilden, men det er bare to pilotprosjekter for å vise at dette er mulig i et langtidsperspektiv. Det holder ikke for å halvere utslippene våre alt i 2030.

Når politikerne våre svever på teknologioptimismens rosa sky, blir de fanget i en tankefeil: De tror at netto-null, ved hjelp av CSS, kan holde verdens tørst etter olje og gass gående og kan redde klimaet samtidig. Men hva om den nye teknologien ikke kommer i tide, eller viser seg å ikke fungere i stor nok skala? Det som gjør IEA-rapporten spesiell, er at den viser at man ikke trenger å stole blindt på CCS, men at eksisterende teknologi faktisk er nok til å halvere de globale utslippene på ti år. Men det betyr at oljeforbruket vil rase nedover med én gang, og at etterspørselen etter Norges viktigste eksportprodukt kollapser. SSB mener derimot at de økonomiske konsekvensene av en norsk slutt på oljeleting er små (se Klassekampen i går).

Den uunngåelige konklusjonen er at et norsk nei til å bygge ned olje- og gassindustrien ikke bare er uforenlig med å stoppe klimaendringene – det kan også være økonomisk selvmord. Når selv gruppa som ble bygget på frie strømmer av olje innser det, da må det vel være mulig for politikerne på Stortinget også. Eller?