Tre ulike løsninger - Frans-Jan W. Parmentier

Klassekampen, 3. desember 2021
Elektrifisering av norsk sokkel er først og fremst en investering i olja.
Tre ulike løsninger
«Det er hevet over tvil at elektrifisering av sokkelen vil ta ned utslipp», uttalte klimaminister Espen Barth Eide i Stortingets spørretime 17. november. Han mener det er enkelt: 28 prosent av de norske nasjonale utslippene kommer fra sokkelen, som gjør at elektrifisering er vesentlig for å nå klimamålene. Aps synspunkt er lite omstridt; også SVs Kari Elisabeth Kaski tok til orde for elektrifisering av norsk sokkel i Dagens Næringsliv sist mandag. Men stemmer det? Hjelper det klimaet om vi produserer norsk olje og gass ved hjelp av ren strøm og skrur av gassturbinene på plattformene?
Det finnes tre måter å tenke elektrifisering av norsk sokkel på: en dårlig, en meningsløs og en god. For det første kan det legges kabler mellom kysten og plattformene, slik at de kobles til det eksisterende strømnettet. Dette er kanskje den enkleste løsningen, men også den med flest haker.
Elektrifisering av norsk sokkel krever rundt regnet ti prosent mer strøm i 2030 enn det som produseres i hele landet i dag. Det betyr at vi trenger flere vindparker, men de fører til store naturskader. På Fosen har Høyesterett i høst slått fast at skadene var såpass inngripende at det hindrer reindriften – og dermed strider mot samenes rett til å utøve sin kultur. Både fra økologisk og kulturelt perspektiv er det argumenter nok for å ville stanse en stor og vilkårlig utbygging av strømproduksjonen på land.
Og for den som bare er opptatt av økonomiske argumenter: Elektrifiseringen begynner nå også å bli et problem for det grønne skiftet. I Øygarden skal en stor klimanøytral hydrogenfabrikk reises – men problemet er at oljeplattformene Troll B og C, litt lenger ut på havet, skal kobles til landstrøm. Det lokale strømnettet har ikke nok kapasitet til begge prosjekter. Dermed står elektrifiseringen bokstavelig talt i veien for å skape nye grønne jobber.
Klima- og miljøminister Espen Barth Eide har ingen motforestillinger mot elektrifisering av sokkelen. Bak retorikken ligger imidlertid et bokholdertriks
Den andre muligheten for elektrifisering er å vekke opp strømmen i nærheten av plattformene ved hjelp av havvind. Da unngår man kulturelle problemstillinger og å slåss med annen industri om strømmen, mens naturpåvirkningen er minimal. Det er dette SV har gått inn for. Det høres da også ut som en perfekt løsning: Utslippene fra olje- og gassindustrien går ned, samtidig som man utvikler nye, klimavennlige teknologier.
Denne forestillingen om elektrifisering som en vinn-vinn-situasjon gjenspeiles i Espen Barth Eides ord i Stortinget, der han også sa: «Det kan ikke diskuteres, mener jeg, at så lenge man erstatter noe som produseres med gass med noe som produseres med strøm, så går utslippene ned».
Det er som en dopdealer som slutter å ruse seg for å ha mer igjen å selge
Men dette regnestykket stemmer bare om du fortsetter å produsere like mye av «noe». Det er ikke tilfelle her. Det Eide skjuler, er at det ligger et sleipt bokholdertriks i elektrifiseringen av sokkelen, som gjør at Norge kan nå sine klimamål samtidig som eksporten av gass kan økes. Et triks som SV åpenbart har slukt med søkk og snøre.
For når gassturbinene på plattformene skrus av, sitter man igjen med mer gass som ellers ville ha blitt brent. Norge kan eksportere denne ekstra gassen til utlandet uten at det fører til trøbbel i klimaregnskapet, for produksjonen innenlands er da «ren». I et Europa som er avhengig av Putins geopolitiske leker for å få tak i gass, og hvor europakommissær Frans Timmermans har foreslått å bygge Polens kullkraftverk om til gasskraftverk, er det åpenbart at det vil være nok etterspørsel. Elektrifisering av sokkelen er som en dopdealer som slutter å ruse seg slik at han har mer igjen å selge. Du løser ikke rusproblematikken på den måten, men du kan tjene mer penger.
Den tredje og eneste gode løsningen, er at elektrifisering ledsages av stabilisering eller helst nedgang i produksjonen av olje og gass. Men det har ikke SV fått til så langt. De fikk en viktig seier ved å avlyse 26. konsesjonsrunde i budsjettet til 2022, men MDG var raske til å påpeke at åpning av nye oljefelt innenfor «modne» områder under den såkalte TFO-ordningen kan fortsette som før.
Hvis SV vil tvinge gjennom effektiv klimapolitikk hos den sittende regjeringen, så ville det vært lurt å gjøre elektrifisering av sokkelen betinget av garantier om nedfasing av oljeindustrien. Hvis ikke, så må de se det for hva det i sin nåværende form er: Et ineffektivt klimatiltak, men en svært effektiv investering i oljeindustriens eksistens i mange år framover.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 3. desember 2021. Oversatt av Carline Tromp.