Adjø, Sibir - Frans-Jan W. Parmentier

Klassekampen, 1. april 2022
Forskningssamarbeid i det høye Nord har nå blitt gjort umulig.
Adjø, Sibir
En av de mange spesielle minnene jeg sitter igjen med etter min tid i Russland, er hvor hyggelig det er i Moskva på 9. mai – seiersdagen. Det er vår, alle har fri og i hele byen foregår det festlige begivenheter. Da jeg var der i 2009 dro jeg på en friluftskonsert med musikere fra konservatoriet som spilte nydelig klassisk musikk, og i seiersparken så jeg hvordan veteraner fikk utdelt roser av unge kvinner, som takk for sin innsats under andre verdenskrig. Langs Tverskaja Ulitsa sto en entusiastisk mengde og så på opptoget av tanks og annet krigsmateriell som kom tilbake fra paraden på Den røde plass, mens helikoptre og jagerfly suste over hodene våre. Dagen var en eneste stor fest for å feire at Russland hadde slått nazistene.
Den neste gangen jeg så like mye russisk krigsmateriell var i 2014, da jeg tok den transsibirske jernbanen fra Moskva til Beijing på bryllupsreise. Jeg så fullastede tog på vei vestover, mot Ukraina. Blant materiellet som Russland ga i gave til opprørerne i Donbass var et Buk-lanseringssystem, av den samme typen som hadde rullet forbi foran nesa mi i Moskvas gater fem år tidligere. Rebellene brukte den til å skyte ned passasjerflyet MH17. 298 mennesker ble drept, deriblant 193 av mine landsmenn, nederlenderne.
Min gamle målestasjon står fortsatt på tundraen i Nordøst-Sibir, men kollegaene mine har ikke tilgang til den.
Da jeg dro til Russland for første gang for femten år siden, tenkte jeg ikke på krig eller geopolitikk, bare på vitenskap. Brorparten av all permafrosten i verden befinner seg i dette landet. På grunn av jordas raske oppvarming kan denne permafrosten tine opp, noe som fører til økte utslipp av drivhusgasser. Det var for å måle dette at jeg dro til tundraen i Nordøst-Sibir. Om vinteren forsøkte jeg å unngå frostskader, om sommeren måtte jeg holde unna en ufattelig mengde mygg.
Men det var verdt det for å se snøugler fly over et kritthvit, frossent landskap, eller høre polarrev knurre i hulene sine mens jeg satt på en åstopp og skuet ut over de nå grønne, uendelige slettene. Det er det mest særegne stedet jeg har vært på, både inderlig vakkert og grusomt. Den uforferdede holdningen den sibirske befolkning utviser i møte med de beinharde livsbetingelsene har gjort uutslettelig inntrykk.
Etter som årene gikk, ble de gode erfaringene dessverre mer og mer overskygget av Russlands mange dårlige sider. Grensevakter tok beslag på instrumentene våre, med mindre vi betalte tusenvis av euro under bordet. Grensepolitiet forsøkte å skremme meg ved å plukke meg opp fra gata i en minivan, eller lete gjennom pc-en min på jakt etter såkalt ulovlig materiale. Også på denne tiden, fem år før anneksjonen, hørte jeg russere si at Krim var russisk og at Ukraina burde gi det tilbake. Etter invasjonen i Georgia ble en nederlandsk kollega av meg trakassert på en restaurant av sinte menn som trodde han var amerikaner. Det er kanskje ikke så rart at jeg i dag forsker på Svalbard.
Det er kanskje ikke så rart at jeg i dag forsker på Svalbard
I skyggen av krigen i Ukraina blir polarforskningen nå påført et stort slag. Samarbeid som man har jobbet med i tiår, er plutselig blitt umulige. Min gamle målestasjon står fortsatt på tundraen i Nordøst-Sibir, men min tidligere faggruppe i Amsterdam har ikke hatt tilgang til den på flere år på grunn av pandemien. Nå forverrer krigen situasjonen, fordi også økonomisk samarbeid er umulig. Russiske forskere har ofte ikke midlene til nødvendig vedlikehold av instrumentene, for ikke å snakke om å kjøpe nye.
Når slike forskningsprosjekter faller fra hverandre, risikerer vi at vi mister oversikten over hva som skjer i polarområdet. Forskning på tiningen av permafrost, på de enorme skogbrannene som herjet Sibir de siste årene, eller på lekkasjer av metan fra havets bunn – alt ligger stille. På regjeringsnivå har informasjonsdelingen via Arktisk råd stoppet helt opp, fordi Russland for øyeblikket er formann. Norge tar over stafettpinnen først i 2023.
Når jeg tenker tilbake til seiersparaden i Moskva, er det mye som i dag står fram i et klarere lys. Russisk propaganda har i tiår snakket om at det å beseire Hitler er det beste Sovjetunionen har fått til noensinne. Det har gått så langt som at Stalin har kommet inn i varmen igjen. Det er dette Putin øser av når han snakker om å «avnazifisere» Ukraina.
Jeg aner ikke hva mine russiske kolleger synes om alt dette. Det er ikke uten risiko å ta kontakt, nå som hvem som helst kan stemples som utenlandsk agent. Kall meg gjerne en naiv pasifist, men jeg håper likevel at det en vakker dag i framtida vil være mulig å møtes på tundraen igjen, som venner.
Denne teksten ble trykket i Klassekampen 1. april 2022. Oversatt av Carline Tromp.