Skjebnefellesskapet - Frans-Jan W. Parmentier

Sist helg ble det spennende en liten stund: Hvem skulle få lov til å kalle seg det varmeste stedet i Norge? Nesbyen, som har hatt rekorden i hele 49 år, ble pustet i nakken av Laksfors i Grane kommune. Fra ferieadressene sine – én fløt rundt i en gummibåt ved en camping i Tønsberg, den andre lå på stranda i Latvia – fulgte ordførerne spent med på heten i hjemkommunene sine. Da gradestokken krøp opp til 35,6 i Laksfors, og dermed tangerte den norske heterekorden, jublet ordføreren i Grane.

Den politiske og noe upassende gleden over klimaendringene varte ikke lenge, for på mandag erklærte Meteorologisk institutt rekorden fra Laksfors ugyldig. I Nesbyen pustet man lettet ut, og forberedelsene for rekordens kommende 50-årsjubileum ble gjenopptatt.

Jeg tviler på at ordførerne i Gilze en Rijen i Nederland, Begijnendijk i Belgia og Lingen i Tyskland var like stolte i forrige uke, da de nasjonale heterekordene ble slått på deres hjemsteder. Med utetemperaturer på respektive 40,7, 41,8 og 42,6 grader, var det ikke til å holde ut for noen. I alle tre land ble rekordene knust med to eller tre grader. Vanligvis er det lurt å ikke knytte lokale værendringer direkte til den globale oppvarmingen, men hetebølgen som hjemsøkte Europa var såpass ekstrem at det er vanskelig å tro at den ikke har blitt forsterket av klimaendringer.

Det triste er at vi har kjent til de grunnleggende fakta i flere tiår, og løsningen har vært klar like lenge: CO₂-utslippene må ned. Men det er opp til politikerne å komme med tiltak, og særlig partiene på høyresida ser fortsatt ikke ut til å ta innover seg alvoret i situasjonen – heller ikke etter forrige uke. Eller verre, som Ellen Engelstad skrev det godt i tirsdagens Klassekampen: at de innrømmer alvoret i klimaendringene, for så å gjøre ingenting med det.

I denne siste kategorien har vi vår sittende regjering. Som hos så mange høyrepartier er den forutsigbare løsningen på alle problemer å la markedet ordne opp, og å stimulere til individuelt ansvar framfor politikk ovenfra. Men klimaendring er et globalt problem som ikke kan løses med frivillig deltakelse. Alt og alle må være med. Dessverre fører polarisering i klimadebatten langs høyre-venstre-aksen per definisjon til at bare én del av befolkningen vil si seg villig til å støtte klimatiltak. Det vi trenger er en løsning med bred forankring både til venstre og høyre.

Fordi venstresida de facto har fått monopolet på overbevisende klimaløsninger, risikerer høyrepartiene dessuten å miste en voksende gruppe velgere – og dermed regjeringsmakt. De grønne partiene i Europa er i tydelig vekst, men det er ikke rart at mange av dem, som MDG mange steder, nekter å samarbeide med de blå. De vet at det er mer å hente på venstresida. Spørsmålet, både for planetens framtid og for høyresidas, blir: Hvor er de grønne stemmene på høyresida som tør å foreslå omfattende klimaløsninger?

For historisk sett er det ikke slik at høyrepartier bare har vært skadelige for miljøet. Det amerikanske Environmental Protection Agency (nå under angrep fra Trump) ble i sin tid opprettet av selveste Richard Nixon. Han var lydhør for folkeopinionen i USA, som mente at Miljøforurensningen gikk av skaftet. Og vi har blant andre Ronald Reagan og Margaret Thatcher å takke for at hullet i ozonlaget er i ferd med å tettes.

Reagan hadde hatt hudkreft på nesa og kjent på kroppen hva velgerne hans hadde i vente dersom det ikke ble gjort noe. Det gjorde at han lettere lot seg overbevise om vitenskapelige fakta, og gikk i front. Thatcher, som var utdannet kjemiker, forsto alvoret da britiske forskere viste henne de første målingene av ozonhullet fra Antarktis.

Likevel gikk Montrealprotokollen, som førte til et forbud mot de ozon-nedbrytende KFK-gassene, nesten i vasken. Utviklingsland ville ikke skrive under; alternativene var simpelthen for dyre. Da gikk Thatcher i bresjen for at fattige land ville få økonomisk kompensasjon for å kunne innføre alternativene likevel. Protokollen har siden blitt skrevet under av alle land i verden.

Det var sterk politikk, som ikke lente seg på soveputer om at det holder med individuelle holdningsendringer eller forsiktige dytt for å løse et globalt miljøproblem. Eller for å si det på en annen måte: Et av ikonene for den frie markedsøkonomien sto i front for en global overenskomst som tvang myndighetene til å regulere en industri. Det er altså mulig – også høyre om. Hvem tar opp hansken?