Snøkaos og klimakaos - Frans-Jan W. Parmentier

Lass etter lass med snø spadde jeg opp i en trillebår og fraktet vekk fra bakgården min forrige helg. Etter flere uker med sterk kulde og snøfokk hadde det hopet seg opp over en meter med snø. Jeg måket og måket for å unngå problemer med oversvømmelse, for det var meldt mildvær. Slapset og hålka som fulgte med ga oss et nytt kapittel i den pågående sagaen om trafikkaos i Oslo. Busser som sluttet å fungere, ulykker på veien og skoler som ble stengt. Mang en nordlending jeg snakket med lo litt av det hele: Tåler de ikke litt snø der nede?

Mens jeg skriver dette fra hjemmekontoret, på grunn av været – som så mange ganger før – ser jeg absolutt rom for forbedring. Likevel: Det er faktisk ganske uvanlig, det som har skjedd de siste månedene.

Helt siden den første snøen kom i oktober, har det vært kaldere enn normalt. For november og desember var det i snitt i hele landet tre grader kaldere, og da har vi ikke engang snakket om sprengkulda i starten av januar. På grunn av en uforutsigbar jetstrøm – en sterk vind høyt oppe i atmosfæren – ble Norge sittende fast i en boble av kald, arktisk luft. Ironisk nok skjedde det mens resten av planeten var varmere enn noen gang før – 2023 var det varmeste året målt noensinne. Snø og is hos oss betyr altså ikke at vi kan avblåse trusselen fra global oppvarming. Det er bare unntaket som bekrefter regelen.

En varmere jordklode kan faktisk føre til mer snø noen steder. Det henger sammen slik: Ved høyere temperaturer fordamper mer vann, mens mengden fuktighet som atmosfæren klarer å holde på, øker stadig mer. Det betyr altså at det er mer vann tilgjengelig i lufta som kan falle ned igjen i form av nedbør. Så lenge temperaturen holder seg under null, skjer det i form av snø. De største mengdene laver som regel ikke ned når det er minus tjue, men rett under frysepunktet.

Selvfølgelig trengs det også en kilde for vann, og det forklarer at de heftigste vinterbyger faller ned i kyststrøk. Om vinteren er havet varmere enn landet, og når iskald luft blåser over blir den varmet opp og mettet med vann som fordamper fra havet. Når lufta når land, blir den igjen kaldere og det begynner å snø. I USA skjer dette også på de store innsjøene, når iskald luft fra Canada blåser over åpent vann. Dette kalles «Lake Effect» og kan gi metervis av snø i for eksempel Michigan eller nord i delstaten New York. Sånn sett er det vi har sett i Sør-Norge ikke det verste.

Noe lignende ser vi i Arktis – den delen av planeten som varmer opp hurtigst. Oppvarmingen skjer raskest om vinteren, og det har blitt gradvis mindre havis de siste tiårene. Et utbrudd av kald luft fra havisen som er igjen, vil derfor stadig oftere komme i kontakt med havvann før den når fastlandet. Den varmere og fuktigere atmosfæren vil da føre til heftige snøstormer. Konsekvensene av dette strekker seg langt utover selve Arktis. Forrige gang Oslo ble nedsnødd på denne måten, var i 2018. Forskere har koblet de ekstreme snømengdene blant annet til forsvinningen av havisen i Barentshavet.

Atmosfæren i Arktis blir altså stadig fuktigere, og klimamodeller viser at det vil bli mer snø i de kaldeste delene av området midt på vinteren (så lenge det ikke blir til regn). Det tjukkere snølaget får da en viktig bieffekt: det isolerer bakken, som en dyne. Dette betyr at jorda kjøler ned saktere og at temperaturene i bakken forblir høyere. Om man bor i et trekkfullt hus kan man drømme om bedre isolasjon, men for permafrosten i Arktis er effekten katastrofal.

Permafrost er jord som er frosset året rundt. Vanligvis er det kun et lite lag med jord på toppen av permafrosten som tiner opp hver sommer. Om vinteren fryser det igjen. Men i vintre med ekstremt snøfall kan det hende at jorda ikke fryser igjen helt, på grunn av snøens isolerende effekt. Mer snø kan da bidra til at permafrosten tiner raskere enn det du skulle tro bare ved å se på lufttemperaturen. Dette er urovekkende, fordi permafrost inneholder mye karbon, som mikroorganismer kan gjøre om til drivhusgassene CO₂ og metan. En økning i snømengde kan dermed i teorien forsterke drivhuseffekten.

Den eneste mulige utveien her er at klimaendringer også gjør at snøen begynner å smelte stadig tidligere på året. Da kan planter begynne å vokse og hente CO₂ ut av atmosfæren tidligere. Det er mulig at de to prosessene – tiningen av permafrosten, og økt plantevekst – balanserer hverandre ut, men det er ikke sikkert. Et annet problem med større plantevekst er at det betyr mer brensel for skogbranner, der alt det ekstra karbonet som er lagret, forsvinner opp i røyk igjen.

En ting som virker sikkert, er at klimaendringer kommer til å endre vintrene på ugjenkallelig vis. Vi får mer ubestandig vær, med ekstremt snøfall eller ikke noe snø i det hele tatt, eller heftig regn – i alle mulige kombinasjoner. Man sier at det ikke finnes dårlig vær. Jeg er ikke så sikker på det.