Kan naturen forhandles som en pengesum? - Frans-Jan W. Parmentier

I forrige uke lærte jeg et nytt ord: naturrisiko. Et artig ord med en ikke-intuitiv betydning. For hva er risikoen av naturen, egentlig? At en grein faller på hodet ditt, eller at en måke stjeler bollen fra hånden din? Klima- og miljøministeren visste heller ikke helt hva ordet betydde da han mottok rapporten fra Naturrisikoutvalget. Han mumlet litt om fjellvettreglene og sa at han skulle lese rapporten.

Heldigvis var oppdraget til utvalget å beskrive hva naturrisiko er. Det er «faren for negative konsekvenser for aktører og samfunn ved tap og forringelse av natur og naturmangfold». For eksempel når et lakseoppdrettsanlegg forurenser fjorden som de selv er avhengig av. Men det kan også være konsekvensene av innstramming av naturvernregler, som gjør at noen bedrifter ikke lenger kan bruke (les: ødelegge) naturen som de pleide. Disse to formene for risiko påvirker både økonomien og samfunnet, og sånn sett er dette en viktig rapport som kan endre måten bedrifter påvirker og blir påvirket av naturen på.

Likevel klarer jeg ikke annet enn å lure på en ting: Hvorfor i all verden måtte de bruke det forvirrende begrepet «naturrisiko»? For folk flest, med mindre de har lest den 305 sider lange rapporten, er dette et begrep som er lett å misforstå. Det kan nesten høres ut som at trær, fugl eller skogsdyr utgjør en trussel mot økonomien vår. Det kan ikke ha vært utvalgets mening. Rapporten peker på at 75 prosent av landarealet er påvirket av mennesker, og at en million arter er truet og står i fare for å dø ut. Det er tydelig at menneskelige aktiviteter utgjør en større risiko for naturen, enn omvendt.

Begrunnelsen bak rapporten om naturrisiko var blant annet et ønske om å skille denne problematikken fra klimarisiko, som et annet utvalg så på i 2018. Men naturrisiko er et begrep som ikke trenger noen forklaring. Klimaet, og været, har alltid hatt en iboende risiko ved seg, noe ekstremvær som Hans og Ingunn er klare eksempler på.Derimot oppstår ikke risikoen fra naturen av seg selv. Tvert imot: Den oppstår først og fremst når vi aktivt ødelegger den. Et mer presist begrep hadde derfor vært «risikoen ved tap av natur», eller «naturtaprisiko», men prøv å si det ti ganger på råd.

Jeg skriver ikke dette kun for å være vrien. Måten vi snakker om naturen på er viktig fordi den gjenspeiler vår felles forståelse av hvilken verdi den har. Og akkurat det har alltid vært et problem med natur: hvordan kan vi beskrive verdien av fjellrever på vidda som jager på lemen, eller vakre blomster i en myr midt i skogen, som blir pollinert av bier? Sånne ting er vanskelig å uttrykke i kroner.

Likevel er det nok av økonomer som har prøvd. Det finnes et etablert fagfelt som ser på tjenestene naturen gir oss (noe som forresten ble utredet av enda et ekspertutvalg i 2013). Disse økosystemtjenestene kan være veldig konkrete i form av tømmer fra skogen eller fisk fra havet, men de kan også være mindre synlige, som mengde CO₂ skogen tar opp fra atmosfæren. I tillegg finnes det kulturelle tjenester, for eksempel at vi går på tur i naturen for å oppleve den, og dette er tett koblet til naturens estetiske verdi.

Økosystemtjenester er med andre ord forskjellige i karakter, noe som kan gjøre verdisettingen problematisk og usikker. Tømmer og fisk har en tydelig markedspris, men verdien av en fjelltur er ikke like enkel: Hvor mange turister kommer til et naturområde hvert år? Hvor mye bruker de på hotellrom, restauranter og transport? Og betyr dette at trafikkerte turistområder er verdt mer enn naturreservater hvor dyr lever i fred? Må natur oppleves før den har betydning for samfunnet?

Disse problemstillinger er komplekse, og ofte uten klare svar, men vi må likevel se på samspillet mellom naturen og økonomien. Hvis naturverdi ikke kan uttrykkes i en pengesum, da betyr det i praksis at den har ingen verdi. Da er det lett å mene at nye datasentre kan erstatte skog, at vindmøller hører hjemme på vidda, og at veibruer i stedet for våtmark er nødvendige for å skape verdi, selv om de ødelegger uerstattelig natur. Dette er en destruktiv antroposentrisk holdning som jeg er helt uenig i. Samtidig skjønner jeg også at det er pengene som styrer verden. Så lenge dette verdenssynet dominerer, er verdsetting av natur et nødvendig onde.

Likevel er det lett å ta dårlige avgjørelser når natur kan bli forhandlet med som et beløp. Da gir det mening å bygge en bru over Lågendeltaet, bare for å kompensere naturtapet med mer vern et annet sted, som regjeringen kunngjorde i fjor. Man kan også konkludere med at det er billigere å verne natur i utviklingsland, for å unngå at globale forpliktelser til naturvern påvirker næringsvirksomhet i Norge. Mitt håp er at begrepet naturrisiko, i kombinasjon med forskningsbasert og forutsigbar regulering, kan føre til bedre valg hvis det tvinger næringslivet og myndighetene til å ta mer ansvar for å opprettholde naturen vår.

At vi trenger bedre kunnskap om naturtap og risikoen dette inneholder for samfunnet vårt ble overtydelig to dager før naturrisikoutvalget presenterte rapporten sin. Da sa landbruks- og matminister Geir Pollestad i VG, etter å ha sett ferdig NRK-serien «Oppsynsmannen», at vi faktisk må bygge ned mer norsk natur. Han mener at alle inngrepene i naturen har vært til gode for samfunnet.

Antakeligvis har natur ingen verdi for han. Naturrisiko? Jeg tror at det er bedre å kalle det Pollestad-risiko. Det kan ingen misforstå.