Vi står på skuldrene til kjemper - Frans-Jan W. Parmentier

Om du vil få et innblikk i hvordan vitenskap foregår, burde du besøke en forskningskonferanse en gang. For tre uker siden var jeg på det årlige møtet til European Geosciences Union (EGU), med over 20.000 mennesker og nesten like mange presentasjoner. Konferansesenteret i utkanten av Wien er gigantisk, og i stappfulle saler holder folk foredrag på ti minutter hver for å vise fram de siste forskningsresultatene. Eller de presenterer en akademisk poster, ofte fullt av tall og grafer, i en av de enorme hallene sammen med tusenvis av andre. Det kan nok føles overveldende, men om du leter godt er det lett å finne likesinnede som har lyst til å prate om en spesifikk og nerdete del av et fagfelt. Sånt kan det komme nye, banebrytende oppdagelser av.

Å utveksle ideer er helt nødvendig for vitenskapelige gjennombrudd, for forskning er en lagidrett. Det gjelder ikke minst for klimavitenskapen. I Wien møtte jeg blant annet forskere som har gjort verdifulle målinger i fjerne strøk som den kanadiske tundraen og fjellplatået i Tibet. Mangfoldet i forskningstemaer gjør at jeg får utvide kunnskapen min for å gjøre min egen forskning mer relevant. Selv om slike gigantmøter ikke nødvendigvis er klimavennlige, er det vesentlig å møtes ansikt til ansikt. Om pandemien har lært oss noe, så er det at å spise en enkel lunsj sammen er mer produktiv for å sette i gang tanker enn idédrepende Zoom-møter.

Men akkurat når forskningen har kommet seg etter pandemiens harde slag, viser det seg at Donald Trump er enda mer ødeleggende. National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) ble umiddelbart gjort til en målskive av Trump. Datasett om havis, havstigning og kostnadene til klimaendring forsvinner eller blir ikke lenger oppdatert, og programmet som måler mengden av drivhusgasser i atmosfæren blir muligens skrotet helt. Dette er umistelige data for klimavitere over hele verden. Forskere ved NOAA får sparken i hopetall, som ved andre føderale institusjoner. Om det blir for vanskelig, sier man bare opp husleia for bygningen de jobber i, som nylig skjedde med et klimainstitutt ved Nasa. Men å ikke vite hvordan klimaet endrer seg, løser ikke problemet. Tvert imot: Det gjør oss bare mer sårbare.

I tillegg blir svært mange prosjekter som allerede hadde fått finansiering av National Science Foundation (NSF) stoppet av Elon Musk og Doge, av tilsynelatende vilkårlige grunner: For woke, for mye klima eller rein uflaks kan få deg kansellert. Da Harvard-universitetet strittet imot, ble milliarder av dollar i føderal støtte stoppet. Mens mye av dette skjer under dekke av å stagge overdrevne mangfoldstiltak eller ved urettmessige anklager om antisemittisme, er Det hvite hus utmerket godt klar over at universitetene utdanner folk til å bli kritiske tenkere. Det er den eneste motgiften mot Trumps ødeleggende vanvidd, som får USA til å skli inn i autokratiet. Derfor er universitetene utpekt til en fiende av staten.

På tide for Europa til å kaste ut en livbøye. EU og Frankrike lanserte nylig programmet «Choose Europe for Science», som gir 600 millioner euro for å hente amerikanske forskere hit. Vårt eget Forskningsråd har også satt av 100 millioner til et lignende program. Mens initiativet er prisverdig, er det en dråpe i havet sammenlignet med de milliardene av dollar i forskningsmidler som allerede er borte i USA.

Å flytte forskning er dessuten ikke så enkelt. Ideen om den geniale vitenskapsmannen i sitt elfenbenstårn har for lengst blitt forlatt. Forskningsgrupper består av mange mennesker som samarbeider om å løse et problem, og som er avhengige av infrastruktur som laboratorier og feltstasjoner. Klimavitenskapen bygger på utallige målinger og satellittdata som forteller oss hvordan atmosfæren, verdenshavene, landoverflaten og økosystemer har endret seg de siste tiårene. Disse dataene kommer blant annet fra institusjoner som NOAA og Nasa, som nå er i skuddlinja. Om de blir slettet vil det kaste ut klimavitenskapen over hele verden i en krise. Da hjelper det likevel ikke å flytte til Europa.

Å hente inn toppforskere fra USA uten å øke kapasiteten ved institusjonene her hjemme, øker dessuten risikoen for at briljante forskere fra eget land taper konkurransen – ikke minst om de ikke har faste stillinger. Som ekstern finansiert forsker har jeg selv stått ved avgrunnens rand flere ganger, som da Ola Borten Moe for noen år siden reduserte budsjettene til Forskningsrådet med 20 prosent over natta. Et prosjektforslag som jeg var med på, og som allerede hadde kommet gjennom den vitenskapelige evalueringen, ble offer for den prosessen. Poenget mitt er: Vi mangler ikke gode forskere i Europa, men vi mangler strukturell og stabil finansiering som man kan bygge karrierer på.

Donald Trump har bare vært president i fire måneder. Allerede nå ser vi en ufattelig ødeleggelse av kunnskap og erfaring som gjør verden fattigere, sykere og mer utrygg. Om Europa vil bli den nye verdenslederen på vitenskap, er dette rett øyeblikk for å ikke bare slenge litt penger på bordet, men å kaste om på den kortsiktige og mangelfulle måten forskning blir finansiert på – og vise hvordan det kan gjøres bedre.