Noe er nytt under sola - Frans-Jan W. Parmentier

Rart, men sant: Om du i sommer går ut for å slikke litt sol, enten det er på stranda, på fjellet eller på en uteservering, blir du bombet av en utallig mengde fotoner som stammer fra en kjerneeksplosjon. I solas kjerne blir hydrogenatomer til helium ved fusjon, og det er kilden til energien fra den røde ildkula høyt oppe på himmelen. Denne kjernefysiske sammen­smeltningen fører til at sola sender ut mange typer stråling, fra røntgenstråling til radiobølger. Strålingen bruker drøyt åtte minutter på å nå fram til jorda, men heldigvis blir de mest skadelige delene filtrert vekk av atmosfæren vår. Restene av uv-stråling som er igjen, gjør at huden vår lager pigment. Slik kan det ha seg at en ukontrollert, kjernefysisk kjedereaksjon 150 millioner kilometer unna gir deg en pen brunfarge.

Jordas overflate mottar i gjennomsnitt 174.000 terawatt fra sollys, en ufattelig mengde energi som er grovt regnet ti tusen ganger det globale energibehovet. Sola vil nok fortsette å skinne de neste par milliarder årene, så det skulle egentlig bare mangle at vi i stadig større grad nyttiggjør oss av solcellepaneler. Med tanke på det gigantiske potensialet er det faktisk litt rart at samfunnet ikke har vent seg til solenergi mye tidligere, ikke minst når du vet at de første solcellene ble funnet opp på 1800-tallet.

Det er selvsagt lettere sagt enn gjort, for i praksis er det jo ikke fullt så enkelt. I Norge er solcellepaneler nytteløse halve året, mens vi nettopp på vinteren trenger mye strøm for å varme opp boligene. Om sommeren er det motsatt. På Svalbard snudde jeg for eksempel et solcellepanel mot nord en gang, fordi midnattssola var sterk nok til å levere strøm til måleutstyret vi brukte i et feltarbeid. Til tross for den upraktiske fordelingen utover sesongene, går det med andre ord fint an å bruke solenergi i vår del av verden, om man er litt kreativ. Ikke minst kombinert med andre energi­kilder som er mer stabile.

Det siste er likevel stadig mindre nødvendig i de mest solrike delene av verden, fordi prisen på batterier er i full fart på vei nedover: I fjor sank den med 40 prosent. Energitankesmia Ember beregnet nylig at en by som Las Vegas allerede nå er i stand til å produsere en gigawatt med solenergi, og at batterier kan sikre at denne strømmen er tilgjengelig 99 prosent av tida. Dag og natt, og til en lavere pris enn et nytt kullkraftverk. Selv i overskyede områder som Storbritannia kan sola, ved hjelp av batterier, være i stand til å levere strøm i 60 prosent av tida, ifølge beregningene.

Det enorme prisfallet på batterier og solcellepaneler har satt i gang en revolusjon, og tilgangen på stødig solenergi kan bety et gjennombrudd for økonomier i Afrika og Latin-Amerika. Det er ikke utenkelig at kraftkrevende industri og datasentere vil flytte sørover om de får tilgang til billig, stabil og lokalt generert strøm. Man må likevel vokte seg for at det ikke blir et kappløp mot bunnen, om for eksempel aktører i Silicon Valley lokkes med alskens skattefordeler for så å sette opp energikrevende datasentere som ikke gir noe til lokalbefolkningen. Billig energi gir muligheter til å utvikle et land, men kan også føre til at de blir rammet av ressursforbannelsen. Sola skinner for alle, men da må den også utnyttes på rettferdig vis.

En geografisk energiforskyving blir stadig mer sannsynlig, fordi veksten i solenergi ser ikke ut til å la seg stoppe – den er eksponentiell. Det går så fort nå at det i april i år ble generert mer strøm i verden ved hjelp av sollys, enn fra kjernekraft. Med andre ord: Den kunstige splittelsen av atomer har omsider tapt mot kjernefusjonen inne i sola. At solenergi vokser raskere enn kjernekraft, handler mest om fleksibiliteten: Det er langt mindre kluss å tapetsere et tak med solcellepaneler enn å sette i gang de tidkrevende prosedyrene som kreves for å bygge et kjernekraftverk.

Likevel finnes det nå et stortingsflertall for å utrede mulighetene for norsk kjernekraft, etter at Arbeiderpartiet tok dette inn i valgprogrammet sitt. Selv om jeg kan forstå tanken, mener jeg det er altfor seint og for upraktisk. I tillegg til politisk vilje trenger man egnede steder, sikkerheten må utredes, innbyggere og miljøorganisasjoner kan protestere, og ikke minst må man finne en løsning for å lagre avfallet på en trygg måte. Om man legger alt dette sammen, kan det fort gå flere tiår før et kjernekraftverk er kommet på plass. Dyrt er det også. Det er derfor jeg ikke ser på dette som en løsning på klimakrisa. Greit nok om man hadde begynt for tjue år siden, men for å levere klimavennlig energi på kort sikt funker det ikke. Norge har mer å vinne på å satse på vannkraft, flytende vindkraft og, der det er mulig, solenergi.

Ironisk nok skriver jeg denne teksten fra Nederland, der vi nå opplever en sviende hetebølge med temperaturer opp mot 38 grader – noe som ville vært utenkelig uten klimaendringene. Den uavlatelige sola svir huden min, og det er på høy tid å oppsøke skyggen. Likevel: Jeg ser ganske lyst på framtida.